Fagnotat: Forsinket diagnose og behandling av kreft – erstatningsberegning

1. Innledning
2. Inntekter, utgifter og tapt hjemmearbeidsevne
3. Forverret prognose
4. Tilbakefall
5. Dødsfall
6. Kreftsaker med forkortet levetid
6.1. Innledning
6.2 Menerstatning, inntektstap og merutgifter
6.3 Begravelsesutgifter
6.4 Forsørgertap

1. Innledning

Erstatningsberegningen i saker med forsinket diagnose og behandling av kreft følger bestemmelsene i skadeserstatningslovens (skl.) kapittel 3. Erstatning for merutgifter og inntektstap følger reglene om økonomisk tap i § 3-1, menerstatning § 3-2 og forsørgertapserstatning og gravferdsutgifter § 3-4. Erstatning for de nevnte tapene forutsetter at de erstatningsrettslige grunnvilkårene er oppfylt.

Det må for det første være et ansvarsgrunnlag. Under utredningen av saken må vi avklare om det har vært svikt og om denne har ført til en skade. Vi må avklare når diagnosen burde vært stilt eller behandlingen burde vært startet opp, og hvilken betydning forsinkelsen har hatt.

For det andre må det være årsakssammenheng mellom pasientskaden og tapet. Til slutt må det være et økonomisk tap over 10 000 kroner, et varig men over 15 prosent eller at etterlatte har et forsørgertap og/eller utgifter til begravelse.

For barn gjelder egne regler for beregning etter skadeserstatningsloven. Etter 01.03.2018 gjelder nye regler for inntektstapserstatning og tapt hjemmearbeidsevne til barn, se skl. § 3-2 a. Det kreves her en minsteinvaliditet på 10 prosent. Bestemmelsen gjelder for de skadetilfellene som oppstår etter lovens ikrafttredelse. Menerstatning beregnes separat som for voksne, se skl. § 3-2.

2. Inntekter, utgifter og tapt hjemmearbeidsevne

Hovedregelen ved inntektstap og utgiftskrav er at pasienten skal få full erstatning for det økonomiske tapet som skaden fører til. Pasienten skal stilles økonomisk som om skaden ikke var skjedd. Vi må sammenligne den økonomiske situasjonen til pasienten før og etter skaden (differansebetraktning).

Hva ville situasjonen mest sannsynlig vært uten forsinkelsen, men med kreftdiagnosen? Ville pasienten uansett sluttet å arbeide, hatt tilsvarende utgifter, hatt tilsvarende reduksjon i hjemmearbeidsevnen? Dette må vi vurdere konkret i den enkelte saken. Forskjellen utgjør det økonomiske tapet.

3. Forverret prognose

Det som kan skape ekstra utfordringer i disse sakene, er hvordan vi beregner erstatning for forverret prognose. Erstatning for en forverret prognose vil være aktuelt å vurdere under posten menerstatning. Det finnes ikke noe eget punkt i invaliditetstabellen for dette. Vi må derfor gjøre en skjønnsmessig vurdering.

Vi må vurdere hvilken betydning det har for pasienten å leve med en mer usikker prognose (uavhengig om pasienten har fått tilbakefall av sykdommen eller ikke). Etter som tiden går uten tilbakefall, øker sjansene for at pasienten er frisk. Men det vil normalt likevel være en økt psykisk belastning å leve med vissheten om en forverret prognose på grunn av forsinket diagnose av kreft. I de fleste sakene er dette i NPE løst ved å tilkjenne menerstatning med en gruppe.

Pasientskadenemnda (PSN) har vært enig i praksisen til NPE om fastsettelse av menerstatning i saker med forverret prognose (N 2010/0519). Hvis det har vært en endring i statistisk prognose på 15 prosentpoeng eller mer, gir vi menerstatning med en gruppe. Vi legger til gruppen etter at øvrig invaliditet er samordnet.

Helt unntaksvis kan vi gi menerstatning for forverret prognose med to grupper. Da må den forverrede prognosen ha vært en betydelig belastning for pasienten, og pasienten må ha gått til langvarig behandling for dette. Hvis vi skal vurdere å gi menerstatning for to grupper er det viktig å huske på varighetskriteriet.

I noen saker er NPE erstatningsansvarlig for at pasienten har utviklet kreft. I de fleste tilfellene innebærer dette en psykisk belastning for pasienten. Selv om prognosen er god, tilkjenner vi derfor menerstatning med en gruppe i saker som dette. I tillegg må vi på vanlig måte vurdere eventuelle andre følger av forsinkelsen.

4. Tilbakefall

Hvis pasienten har fått tilbakefall/spredning av kreftsykdommen, må vi under erstatningsberegningen vurdere om tilbakefallet mest sannsynlig skyldes forsinkelsen. Dette kan eventuelt gi grunnlag for gjenopptak.

Er det en årsakssammenheng, må vi vurdere konsekvensene dette får for pasienten, og hvilket men pasienten har som følge av økte plager.

I noen tilfeller kan tilbakefallet føre til økte plager i en periode. Vi må da vurdere om det får betydning for størrelsen på erstatningen. I en del tilfeller betyr tilbakefallet at pasienten ikke vil bli frisk igjen. I begynnelsen av sykdomsperioden kan da følgene av tilbakefallet ofte være av mindre omfang, men så kan følgene øke etter som tiden går. Vi vurderer likevel størrelsen på menet ut fra situasjonen på oppgjørstidspunktet. I tillegg vurderer vi de øvrige erstatningspostene på vanlig måte. Det kan i noen saker være aktuelt med terminoppgjør.

5. Dødsfall

I noen saker dør pasienten mens vi behandler saken. Da må vi vurdere om vi er ansvarlige for dødsfallet. Hvis saken allerede er avsluttet, kan dette eventuelt gi grunnlag for gjenopptak.

Beregning av erstatning ved dødsfall skjer etter skl § 3-4. Dette omfatter gravferdsutgifter, eventuelle andre utgifter i anledning dødsfallet og forsørgertap. I tillegg skal vi erstatte eventuelt økonomisk tap i den perioden pasienten levde med pasientskaden, fra forsinkelsen oppsto og fram til dødsfallet.

6. Kreftsaker med forkortet levetid

6.1. Innledning

I flere kreftsaker konkluderer vi med forkortet levetid på grunn av forsinkelse eller annen svikt i behandlingen. I disse sakene ville pasienten uansett ha dødd av kreftsykdommen, men forsinkelsen har ført til at pasienten dør tidligere. Det kan dreie seg om en kortere eller lengre periode.

For å kunne ta stilling til hva vi eventuelt kan erstatte, må vi som hovedregel avklare hvor lang den forkortede levetiden er.

Det finnes ingen domstol- eller nemndspraksis på dette området som kan gi oss veiledning. Det er likevel viktig med en ensartet oppgjørspraksis som innebærer at sammenlignbare saker blir håndtert så likt som mulig.

6.2 Menerstatning, inntektstap og merutgifter

I de sakene hvor vi tar ansvar for forkortet levetid, vil utredningen avgrense hvor lang periode det er snakk om.

Under erstatningsberegningen av inntektstap, arbeid i hjemmet og merutgifter må vi på vanlig måte ta stilling til hvordan situasjonen mest sannsynlig ville vært uten behandlingsskaden, men med kreftsykdommen. Ville pasienten uansett hatt redusert arbeidsevne, hatt tilsvarende utgifter, hatt tilsvarende reduksjon i hjemmearbeidsevnen?

Dette kan i mange tilfeller innebære vanskelige vurderinger. I de situasjonene hvor vi bare tar ansvar for forkortet levetid, vil erstatningssøker som regel ikke sannsynliggjøre tapte lønnsinntekter eller merutgifter som følge av pasientskaden. I stedet vil tapene skyldes selve kreftsykdommen. Den forkortede levetiden gir da som oftest ikke økonomisk tap for pasienten.

Vi må som alltid vurdere saken konkret. Forkortet levetid kan også føre til økte plager og mer omfattende behandling mens pasienten lever. Eventuelle tap i etterkant av dødsfallet, vil inngå i en beregning av forsørgertapet, se punkt 6.4.

Som hovedregel utbetaler vi ikke menerstatning for eventuell psykisk merbelastning som følge av den forkortede levetiden.

6.3 Begravelsesutgifter

Erstatning for utgifter i anledning dødsfallet er hjemlet i skl. § 3-4 tredje ledd. Bestemmelsen omfatter direkte utgifter i forbindelse med selve begravelsen. Også andre utgifter, for eksempel reiseutgifter i forbindelse med begravelsen, kan vi dekke.

I noen saker vil vi kunne hevde at det ikke er årsakssammenheng mellom behandlingsskaden og begravelsesutgiftene, fordi utgiftene uansett ville oppstått innen relativt kort tid. Praksis i NPE er likevel at hvis behandlingsskaden har ført til forkortet levetid, tilkjenner vi erstatning for begravelsesutgiftene, også i de sakene hvor vi har tatt ansvar for en relativt kort periode.

Det er bare i de tilfellene hvor NPE gir rett til erstatning for en forkortet levetid på noen få dager, at vi ikke tilkjenner erstatning for begravelsesutgifter.

I saker med forkortet levetid, hvor prognoseendringen er 10 prosent eller mer, og hvor det bare er snakk om å utbetale begravelsesutgifter (og ikke forsørgertap), kan vi legge til grunn at det foreligger forkortet levetid i en slik størrelsesorden at vi kan utbetale begravelsesutgifter og utgifter i anledning dødsfallet, uten å avklare nærmere lengden på den forkortede levetiden. I saker hvor prognoseendingen er mindre enn 10 prosent må vi utrede konkret om det foreligger forkortet levetid.

I noen få saker gjør vi opp erstatningssaken mens pasienten fortsatt lever. I disse sakene er det ikke aktuelt å utbetale erstatning for begravelsesutgifter. Slike utgifter må de etterlatte derfor komme tilbake til etter at pasienten er død.

6.4 Forsørgertap

For å kunne kreve forsørgertapserstatning, må de etterlatte ved dødsfallet være helt eller delvis forsørget av avdøde, jf. skl. § 3-4 første ledd første punktum. Det avgjørende er hvem avdøde faktisk forsørget da han eller hun døde. I saker med forkortet levetid vil det nesten alltid oppstå et økonomisk forsørgertap. Selv om pasienten som følge av sin grunnsykdom ofte vil være alvorlig syk og med nedsatt forsørgerevne, vil pasienten fortsatt bidra med sine eventuelle inntekter eller pensjoner til dekning av familiens utgifter.

I saker hvor vi tar ansvar for forkortet levetid, må vi gjøre en konkret vurdering av omfanget av forsørgertapet. Hvis avdøde uavhengig av pasientskaden ville fått redusert forsørgingsevne, skal vi ta hensyn til dette under erstatningsberegningen. Dette er en konsekvens av at det er den faktiske forsørgingen vi skal erstatte.

I mange saker vil det kunne oppstå tvil om det er behandlingsskaden eller pasientens grunnlidelse som er den direkte årsaken til redusert forsørgingsevne. Tvil om dette bør gå i favør av de etterlatte. Vi tilkjenner erstatning for den perioden vi har tatt ansvar for.
Vi bør være løsningsorienterte med tanke på den konkrete erstatningsberegningen.

Hvis vi har tatt ansvar for forkortet levetid med fire til seks måneder, og det er et faktisk forsørgertap, benytter vi det lengste tidsintervallet. Det vil si at vi beregner forsørgertapet for en periode på seks måneder.