Fagnotat: Skatteulempe
Internt fagnotat om skatteulempe ved beregning av erstatningen.
1. Innledning
2. Domstolpraksis
3. NOU 2011:16
4. Oppgjørspraksis i NPE
For de fleste fremtidige erstatningspostene vil vi utbetale erstatning for tap som strekker seg over mange år. Dette gjelder særlig fremtidig inntektstap, merutgifter, hjemmearbeidstap og forsørgertap. Erstatningssøker vil ikke måtte betale skatt av erstatningen for disse postene. Men renteinntektene av erstatningen er skattepliktig inntekt, og det vil i tillegg være formuesskatt på kapitalen. Når vi beregner det endelige erstatningsbeløpet, vil vi gi kompensasjon for dette, såkalt tillegg for skatteulempe. Dette gjøres for at erstatningssøker skal få full erstatning.
Høyesterett behandlet i 1993 spørsmålet om tillegg for skatteulempe i tre dommer. Høyesteretts prinsipielle uttalelser har senere blitt fulgt i praksis, senest i Kapitaliseringsrentedommen, Rt. 2014 s. 1203.
Ølbergdommen, Rt. 1993 s. 1524, gjaldt en ung gutt på 16 år, som fikk en alvorlig personskade da han var syv. Høyesterett uttalte at det ikke var grunnlag for å bruke et generelt prosenttillegg for å beregne skattebelastningen. Videre sa Høyesterett at maskinell beregning ut fra ulike forutsetninger kan gi meget nyttig informasjon. Ved beregning av skattebelastningen må en ta utgangspunkt i hvordan en fornuftig person i erstatningssøkers livssituasjon måtte antas å ville disponere erstatningsbeløpet. Tillegget for skatteulempen ble satt til 23 prosent ut fra konkrete prognoser om hvordan erstatningssummen ville bli forvaltet. Høyesterett uttalte:
«Ved utmåling av tillegget for skatt må en etter min mening ta utgangspunkt i skadelidtes alder og den livssituasjon han befinner seg, herunder skadens innvirkning på hans livsførsel. Hvordan skadelidte vil bruke erstatningen, vil det ofte være vanskelig å ha noen vel begrunnet mening om, ikke minst når det gjelder større beløp, tilstått for tap over mange år. Tillegget for skatt fremstår, slik jeg ser det, som en svært usikker størrelse. Denne usikkerhet sammenholdt med det krav en må kunne stille om en fornuftig disponering, fører etter min mening til at utgangspunktet for beregningen må være hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk må antas å ville disponere erstatningsbeløpet. En objektiv vurdering vil til en viss grad redusere spekulasjoner og tvister om hvilken disponering som skal legges til grunn, og ulikhet i vurderingen som skyldes selve skjønnsutøvelsen begrenses. Men har en helt konkrete holdepunkter for hva skadelidte akter å gjøre med erstatningsbeløpet, må dette tillegges vekt, forutsatt at disponeringen anses rimelig etter forholdene.»
Stokstaddommen , Rt. 1996 s. 958, bygget på et forslag fra NOU 1994:20 om en generell sats på 25 prosent. Tanken om en slik standardisert sats har vært utgangspunkt også i senere dommer. Mange har derfor oppfattet det slik at man gjennom rettspraksis har standardisert tillegget for skatteulempen til 25 prosent. Dette gjelder særlig for barn og unge, der tapsperioden vanligvis er lang. En beregning ved bruk av Compensatio vil likevel være et viktig utgangspunkt for vurderingen i den konkrete saken. Samtidig vil størrelsen på skatteulempen avhenge av størrelsen på tapet i basisåret og kapitaliseringsperiodens lengde. Dette innebærer at eldre personer vil få en lavere skatteulempe enn yngre. I tillegg har det betydning hvordan en forventer at erstatningssøker vil disponere erstatningen.
Skatteulempespørsmålet ble siste gang drøftet av Høyesterett i Kapitaliseringsrentedommen, Rt. 2014 s. 1203. Saken gjaldt krav om erstatning etter en trafikkulykke. Erstatningssøker ble alvorlig skadet 20 år gammel, da hun som fotgjenger ble påkjørt og fikk omfattende skader. Hun var 27 år da Høyesterett avsa dom i saken.
Høyesterett viste til at skattereglene er endret på flere punkter siden 1993, da både inntekts- og formuesskatten er gått noe ned. Samtidig ble kapitaliseringsrenten satt ned fra fem til fire prosent. Til tross for endringene, sa Høyesterett at retningslinjene for å fastsette skatteulempe i Ølbergdommen, i hovedsak fortsatt gjelder. De la imidlertid til at den generelle kapitaliseringsrenten er ment å omfatte svært ulike tilfeller, der renten i mange saker godt kunne ha vært både høyere og lavere. Høyesterett uttaler at det gir sammenheng i erstatningsberegningen om også tillegget for skatteulempen til en viss grad standardiseres. På samme måte som for kapitaliseringsrenten, har standardisering av skatteulempen klare fordeler. Dette gjør det mer forutsigbart og legger til rette for å komme frem til minnelige ordninger. I dommen konkluderer Høyesterett med at skatteulempen bør være på 20 prosent, og at det skal sterke grunner til for å fravike den standardiserte satsen.
I NOU 2011:16 – Standardisert personskadeerstatning, står det i mandatet at «I hensiktsmessig grad bør utmålingen av erstatningen for fremtidige utgifter skje i en standardisert form, på en slik måte at spørsmålet om kapitaliseringsrente og skatteulempetillegg, ikke blir egne tvistepunkter mellom partene.»
Utvalget uttaler om dette at et av formålene med standardiseringen nettopp er å unngå at spørsmål om tillegg for skatteulempe blir et tvistetema, og derfor egner seg for standardisering. Utvalget foreslår en skatteulempe på 30 prosent for gruppen frem til 25 år, 25 prosent for gruppen 25 år og oppover og deretter en lineær nedtrapping for de over 50 år. Skatteulempespørsmålet og anbefalingene fra utvalget er, i likhet med de fleste andre forslagene, ikke fulgt opp. Kapitaliseringsrentedommen haret annet resultat og er retningsgivende for vår praksis i dag.
Vi har i etterkant av Kapitaliseringsrentedommen besluttet å bruke to satser for skatteulempe i våre oppgjør – 10 og 20 prosent.
- Hvis skatteulempen i Compensatio utgjør mer enn 10 prosent, benytter vi den standardiserte satsen på 20 prosent.
- Hvis skatteulempen i Compensatio er under 10 prosent, er dette en sterk grunn for å fravike den standardiserte satsen. I disse sakene bruker vi derfor satsen 10 prosent skatteulempe. Dette vil vanligvis gjelde saker med korte tapsperioder og forsørgertap.
Skatteulempen skal beregnes samlet for inntektstap og utgifter. Når vi legger inn formuesbevegelser i Compensatio, som for eksempel nedbetaling av gjeld, tar vi derfor utgangspunkt i samlet kapitalisert erstatning.
Dommen må forstås slik at vi skal legge inn som en forutsetning at pasienten selv nyter godt av bunnfradraget ved beregning av formuesskatt. Formuesskatt er en skatt på nettoformuen. I Compensatio legger vi derfor inn kr 1 480 000 i feltet «Skadelidtes tidligere skattbare nettoformue».