ADHD - forsinket diagnose barn - avslag
En mann fikk diagnosen ADHD da han var i midten av tyveårene. Han mente at diagnosen burde vært stilt da han var barn. Han søkte om erstatning for å ha blitt forsinket i utdanningen og å ha tapt arbeidsinntekt.
Da mannen gikk i andre- og tredjeklasse ble han utredet ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), fordi han lett kom i konflikt med andre barn, og var urolig og impulsiv. I samtalene på BUP kom det fram at han hadde mistet et søsken, og at det var en del andre vansker i familien. Da oppfølgingen ble avsluttet fungerte han bedre på skolen.
Tidlig i tenårene ble han henvist til BUP på nytt, fordi foreldre og skole lurte på om han kunne ha ADHD. Et par år tidligere hadde moren hans fått diagnosen ADHD. Han ble utredet med flere vanlige kartleggingsverktøy, observasjon, og samtaler med foreldre og lærere.
Utredningen viste tegn på at han bearbeidet informasjon sakte, var impulsiv, og hadde lese- og skrivevansker. Han hadde ikke særlige oppmerksomhetsvansker, og det gikk bra med ham sosialt og på skolen. BUP satte ikke diagnosen ADHD.
I midten av tyveårene oppsøkte mannen en spesialist i psykiatri, fordi han hadde problemer med dårlig oppmerksomhet, impulsivitet og uro. Etter en utredning fikk han diagnosen ADHD. Han fikk sentralstimulerende medisin, som han hadde god effekt av.
En sakkyndig spesialist i barne- og ungdomspsykiatri vurderte saken.
Vi kom til at utredningen mannen fikk ved BUP da han var barn var i tråd med god medisinsk praksis. Den første perioden han fikk oppfølging var han henvist for andre utfordringer enn det som kunne knyttes til ADHD. Det var heller ikke mistenkt ADHD fra foreldre, PPT eller skole. Derfor var det riktig å fokusere på livshendelsene han opplevde, og man så også at han fungerte bedre etter å ha fått hjelp.
I den andre oppfølgingsperioden ble han utredet spesielt med tanke på ADHD. Han fikk likevel ikke diagnosen. Utredningen viste at noen av vilkårene var til stede, men ikke mange nok til å kunne stille diagnosen.
Da mannen ble utredet på nytt som voksen, hadde synet på ADHD og kriteriene for å stille diagnosen endret seg. Derfor konkluderte vi med at selv om mannen har diagnosen i dag, så var det ikke feil at diagnosen ikke ble stilt da han var yngre.
Mannen har ikke rett til erstatning.