ADHD – forsinket diagnose voksen - avslag
En mann søkte erstatning for å ha fått diagnosen ADHD for sent. Han fikk diagnosen da han var i slutten av førtiårene. Han mente han burde fått den mye tidligere og at det hadde gitt ham store problemer psykisk, fysisk og økonomisk å ikke ha fått diagnosen og ha fått behandling for ADHD.
Da mannen var i midten av tredveårene, fikk han for første gang oppfølging ved distriktspsykiatrisk senter (DPS). Han ble henvist fordi han strevde med aggresjon, søvnproblemer og uro. Han fortalte at han hadde vært utsatt for vold noen år tidligere. Mannen møtte opp til den første timen, men etter dette sluttet han å komme til timene. Derfor ble oppfølgingen avsluttet.
Sju år senere ble mannen henvist til DPS, på grunn av selvmordstanker og rusproblemer. Behandleren kom til at han hadde en depresjon. Han ble henvist videre til rusbehandling, og var innlagt i et halvt år. Under innleggelsen mente behandlerne at han kunne ha ADHD, men de var usikre på om symptomene heller kunne skyldes rusavhengigheten og at han hadde hatt traumatiske opplevelser. Etter at han ble skrevet ut hadde han tilbud om samtaler ved poliklinikken for å stabiliseres nok til å utredes for ADHD. Han sluttet å møte opp etter to timer og derfor ble behandlingen avsluttet.
Da mannen var i slutten av førtiårene år ønsket han utredning på nytt og etter noen måneders utredning fikk han diagnosen ADHD. Han begynte på medisiner, som han hadde god effekt av.
Saken ble vurdert både av sakkyndig i psykiatri og i allmennmedisin.
Vi kom til at oppfølgingen mannen fikk ved DPS var i tråd med god medisinsk praksis. Han hadde flere kontakter med DPS de første årene, men da han ikke møtte opp til timene, var det ikke mulig å fange opp symptomer på ADHD og utrede ham skikkelig. Han hadde også et rusmisbruk og hadde opplevd traumer. Dette gjorde at man ikke kunne stille diagnosen, siden symptomene hans kunne skyldes noe annet enn ADHD.
Mannen hadde også klaget på hjelpen han fikk hos fastlegene han hadde gått til. Vi kom fram til at oppfølgingen hos alle fastlegene han hadde hatt var god nok. Fastlegen kan ikke sette diagnosen ADHD, men kan henvise til spesialisthelsetjenesten dersom man får mistanke om diagnosen. Mannen fikk hjelp for ruslidelsen sin hos fastlegen han hadde hatt, og ble henvist til oppfølging i spesialisthelsetjenesten mange ganger. Fastlegene kunne ikke ha gjort noe mer for at han skulle fått diagnosen.
Da mannen søkte om erstatning oppga han at han hadde vært i behandling en periode da han var tenåring. Han kunne ikke fortelle hvilket behandlingssted eller behandler det var, og derfor kunne vi ikke vurdere om denne behandlingen hadde vært god nok.
Mannen har ikke rett til erstatning.