Hjerneinfarkt - avslag
En kvinne søkte om erstatning for plager hun mente hun hadde fått etter forsinket diagnose og behandling av hjerneinfarkt. Vi mente at behandlingen hun fikk, var etter god medisinsk praksis. Kvinnen fikk ikke medhold.
Kvinnen ringte legevakten da hun plutselig ble svimmel, kvalm og hadde hodepine og synsforstyrrelser. Hun ble hentet i ambulanse hjemme og fraktet til legevakten for undersøkelse. Fra legevakten ble hun sendt direkte til sykehus. CT av hodet og ultralydundersøkelse viste at en av halspulsårene på høyre side var helt tett og at hun hadde et hjerneinfarkt.
Nevrologene mente at bevissthetsnivået hennes var slik at det ikke var grunnlag for trombolyse. Kvinnen fikk øyeblikkelig blodfortynnende og kolesterolsenkende behandling. Fire dager etter, da hun skulle reise hjem, fikk hun på nytt akutte smerter i hodet, og ny undersøkelse viste et nytt infarkt. Heller ikke da var det grunnlag for trombolyse på grunn av øket blødningsfare.
Kvinnen mente at plagene hennes ville vært unngått om hun hadde blitt sendt direkte til sykehuset. Man skulle også satt i gang behandling med trombolyse med en gang. Videre mener hun at det nye hjerneinfarktet skulle vært diagnostisert før. Hun mente forsinkelsen ga henne hjerneskade, nedsatt syn og kognitiv svikt og førte til at hun falt ut av arbeidslivet.
Vurderingen vår
Saken ble vurdert av sakkyndig spesialist i allmennmedisin og sakkyndig spesialist i nevrologi.
På bakgrunn av undersøkelsen på legevakten, kontaktet legen en nevrolog på sykehuset. Kvinnen ble deretter sendt til sykehuset, hvor hun ble undersøkt med en gang. På dette tidspunktet var det ikke grunnlag for å gjøre en trombolyse.
Undersøkelsene og behandlingen kvinnen fikk på sykehuset var i tråd med god medisinsk praksis. Det samme gjaldt da hun fikk et nytt hjerneinfarkt på sykehuset. Siden man allerede hadde satt i gang behandling med blodfortynnende medisiner, kunne man ikke gjøre trombolyse på dette tidspunktet heller, fordi blødningsfaren var for stor.
Vi mente at sykehuset vurderte riktig begge gangene at det ikke var grunnlag for å sette i gang trombolysebehandling. Derfor spilte det ingen rolle om ambulansetransporten kunne vært raskere, og om kvinnen hadde blitt fraktet direkte til sykehuset. Behandlingen og sluttresultatet hadde vært det samme.
Kvinnen har ikke rett til erstatning.